GRAVFELTET PÅ VEIEN

I dag møtes veiene fra Hallingdal og Valdres ved gravfeltet. I jernalderen har også ferdselen fulgt dalførene. Veien og Tyrifjorden utgjorde viktige knutepunkt for ferdsel mellom innland og kyst. Gravfeltets ikke tilfeldige plassering, arkeologiske funn og gårdsnavnenes betydning viser at Veien har vært et politisk og religiøst maktsenter i eldre jernalder. Gjennom generasjoner har Veien vært en viktig møteplass for det hverdagslige og for det guddommelige.

Navnet Veien, som trolig betyr «helligdommen på enga» forteller at vi er på hellig grunn. De over 100 gravhaugene i området viser at Veien har vært et felles gravsted for de nærliggende gårdene i eldre jernalder. Gjennom nærmere 1000 år er det branngravskikken som dominerer på Veien. Det vil si at likene ble brent før gravlegging. Hvordan menneskene gravla de døde har derimot endret seg over tid fra gravlegging under flatmark til hauglegging.

I yngre bronsealder og førromersk jernalder dominerer enkle flatmarksgaver materialet. I eldre romertid markeres gravene med en mindre haug og i noen av gravene er det gjort funn av enkle gravgaver som våpen, småredskaper, smykker og leirkar. Mot slutten av eldre jernalder tyder større hauger og funn av importerte prestisjegjenstander i gravene på en mer hierarkisk samfunnsinndeling.

Den største av gravhaugene, Kongshaugen, ble utgravd i 1824. Kongshaugen skiller seg fra de andre gravene ved å være en skjelettgrav med særlig rikt gravgods. Der er blant annet funnet sverdslire med rikt dekorert sølvbeslag, drikkehorn med bronsebeslag, skålvekt av bronse, gullringer og glassperle. Kongshaugen antas å være fra overgangen mellom yngre romertid og tidlig folkevandringstid, det vil si ca 300-400 e.Kr.